Tuesday's gray and Wednesday too, Oh, Thursday doesn't even start

Nå sitter jeg her å ser ut på det velkjente gule nabohuset mitt i Sunne. Sola skinner på det, så det lyser opp som en egen liten sol. Det er masse snø på det nå, urørt, fredelig snø. Ingen små barneføtter som har trampet rundt og bygd snømenn i hagen rundt det. Ikke et fotspor. Jeg prøver å ta denne freden innover meg, men jeg føler meg tom. Som om noen har sluppet luften ut av meg.

Det er en fin dag i Sunne. Sola skinner jo som sagt, gradestokken viser bare minus ti og begge leksjonenen mine er avlyst i dag. Jeg vil bare gå ut å gå en lang tur, drikke varm te ute i naturen og bare være, men orken finns ikke. Ikke har jeg tid til det heller. Tenk å kunne våkne i morgen, så var det gått to år? Akkurat nå virker det som en god ide, men jeg veit at det ikke er det. Tenk så mye man går glipp av. Venner, Preview, skole og praksis. Men det er også mye jeg hadde sluppet å takle, og få gjort, men gode venner veier opp for det.

Jeg har ennå ikke kommet meg ut av "Tom Waits-perioden" min